Nok en gang har tiden flytt i fra meg. Men slik er det å være uføretrygdet og ”ikke ha noen å gjøre”.

Nei, da arbeidsløs er man ikke, selv om man går hjemme. Min tid forsvinner riktig nok fortere en jeg vill. Men det skyldes at man kan ligge litt lengre om morgenen og jeg bestemmer hva dagen skal bringe. Og slik gjør en litt lat, hvis jeg kan uttrykke meg på denne måten.

Først vil jeg si at det går fremmover med min høyre skulder, men da finner de jo mer nedover armen. Så nå har jeg også en betennelse i albuen, noe jeg har hatt lenge. Kroppen min liker ikke alle behandlingene med kortison, men de må jeg bare tåle. Om lommepungen liker alle behandlingene og vekta som kommer med kortison behandlingen kan jo være så sin sak. Humøret liker det ikke.

I dag er jeg to til tre ganger i uken til manuellterapeut og en gagn i uken til smertebehandling. Smertebehandlingen gjelder jo ikke bare skulder, men resten av den sørgelige kroppen min også. Ser lys i tunellen, for om manuellterapeuten kan gjøre armen min bedre så kan han kanskje hjelpe resten av kroppen min. Slik at symptomene blir bedre. Jeg skal også til kostholds ekspert for de tror jo mye kan skyldes allergi, noe jeg vet jeg har.

Men til tross for mye vonter har jeg fått lov til å strikke, så sant jeg tar det med ro da det er for vondt og etter behandling. Prøver å overholde den delene der for det har noe med det å ville bli bedre.

Litt har jeg fått gjort på dressen som jeg har til bestilling. Nå har jeg strikket ferdig genseren og luen. Det mangler å sy og sette i dusk på luen, og selvfølgelig feste alle tråer. Og det nesten ferdige produktet kan dere se her.

Nå står det igjen å strike votter og sokker. Og så ser jeg hva som blir igjen av garnrester til en liten overraskelse.